EUs nye AML-pakke:

Den mest nyskapende funksjonen ved AML-pakken er utvilsomt det nye europeiske antihvitvaskingstilsynet, kjent som Anti-Money Laundering Authority (AMLA). AMLA skal føre indirekte tilsyn med de nasjonale tilsynene, noe som er ment å gi et mer samlet og koordinert tilsynsapparat blant unionens medlemsland. AMLA vil ha myndighet til å utarbeide retningslinjer for riktig implementering av antihvitvaskingsregler, noe som gir håp om god veiledning mot en harmonisering av regelverket på tvers av EU.

Videre får de oppgaven med å føre direkte tilsyn med opptil 40 utvalgte rapporteringspliktige høyrisiko-virksomheter, med minimum en fra hvert medlemsland. AMLA vil gjennomføre stedlige tilsyn hos de utvalgte virksomhetene, og vil ha mandat til å utforme retningslinjer og anbefalinger innen AML-feltet. Det er for tidlig å si hvilke virksomheter som vil velges ut til tilsyn, men det virker ikke usannsynlig at virksomheter innen kryptovaluta blir høyaktuelle kandidater.

Tilsynet skal også koordinere samarbeid og informasjonsutveksling mellom de ulike lands Financial Intelligence Unit (FIU), som vi Norge kjenner som Enheten for finansiell etterretning (EFE). AMLA skal bygges opp gradvis. Det siktes på oppstart fra 2025, og full opperasjonalitet med 470 årsverk innen 2027. Med hovedsete i Frankfurt ligger alt til rette for at AMLA kan løfte effektiviteten av AML-arbeidet på tvers av EU.

Det som nok på kort sikt vil prege norske rapporteringspliktige mest, er innføringen av den nye AML-forordningen. Vi gjenkjenner mye av innholdet i den nye forordningen fra allerede eksisterende hvitvaskingslovgivning, men det følger også en rekke nye regler, i tillegg til at listen over rapporteringspliktige utvides. Den nye forordningen fastslår blant annet at:

• Listen over rapporteringspliktige utvides til å omfatte blant annet forhandlere av visse luksusgjenstander og selskaper som driver med folkefinansiering. I tillegg inntas profesjonelle fotballklubber og fotballagenter på listen, men medlemslandene har anledning til å velge at disse ikke skal omfattes av rapporteringsplikten dersom de anses å representere lav risiko for hvitvasking.
• Status som reell rettighetshaver skal avgjøres etter en vurdering av eierskap og kontroll, der grensen settes til 25%, men en nedre grense på 15% kan benyttes for selskaper i høyrisikobransjer. Gitt ønsket om harmonisering av lovverket, gjenstår det å se hvorvidt den nye forordningen vil stå i veien for en videreføring av den norske særregelen om å telle eierandeler til nære familiemedlemmer samlet.
• Virksomheter som ikke er hjemmehørende i EU må registrere reelle rettighetshavere dersom de eier eiendom innad i unionen. Endringen vil gjelde med tilbakevirkende kraft fra 2014. Eksperter i og utenfor Norges grenser har i lang tid advart mot hvitvaskingsrisikoen i eiendomsmarkedet, og kanskje kan dette være et steg i riktig retning mot å redusere den risikoen.
• Listen over politisk eksponerte personer utvides, da blant annet «heads of regional and local authorities» med mer enn 50 000 innbyggere, foreslås inntatt. Dette vil igjen kunne øke behovet for regelmessige PEP-sjekker av kunder ettersom lokale valg nå må hensyntas. I tillegg vil det naturligvis øke volumet av kunder som må møtes med forsterkede kundetiltak. Utvidelsen vil ikke innebære noen stor økning i antall politisk eksponerte personer i Norge, men i mer folkerike europeiske land kan antallet stige betraktelig.

I tillegg er det en rekke andre større og mindre endringer som norske rapporteringspliktige på sikt vil måtte innrette seg etter. Det er mye som har skjedd på hvitvaskingsfeltet siden nåværende hvitvaskingslov trådte i kraft i 2018, og det er rimelig å anta at den nye forordningen vil øke behovet for en ny hvitvaskingslov ytterligere

Spørsmålet om hvem som bærer risikoen for direktørbedrageri ble nylig behandlet av Høyesterett i en avgjørelse av 31. mai 2024.

Den aktuelle saken gjaldt spørsmål om en bank kunne holdes erstatningsansvarlig for overføringer på omlag 130 millioner kroner som daglig leder i et norsk selskap ble forledet til å utføre. Den daglige lederen hadde mottatt en henvendelse fra det han trodde var konserndirektøren, med anmodning om å bistå i et oppkjøp av et selskap i Kina. Den daglige lederen besørget innhenting av kapital fra morselskapet, og foretok oppgjør via selskapets bankforbindelse til den angivelige selgeren i Kina.

I den konkrete saken som Høyesterett behandlet var forholdet regulert etter tidligere finansavtalelov. Ettersom denne loven kun regulerte ansvar ved uautoriserte transaksjoner, ble spørsmålet om banken var erstatningsansvarlig etter ulovfestet rett.

Høyesterett la til grunn at verken lov, forskrift eller direktiver som var gjeldende på skadetidspunktet oppstilte krav til banken om systematiske tiltak mot risikoen for bedrageri ved autoriserte transaksjoner.

Det ble videre lagt til grunn at rammeavtalen som regulerte bankforholdet ikke oppstilte konkrete plikter til å kontrollere betalingsbeslutninger fra kundene for å forbygge intern eller ekstern svindel. Endelig uttalte Høyesterett at det ikke var påvist en normerende bransjestandard som medførte ansvar for banken i det konkrete tilfellet.   

Mange husker sikkert hvordan EU-domstolen i 2022 slo hardt ned på EUs femte hvitvaskingsdirektiv og dens forsøk på å skape et åpent tilgjengelig register over reelle rettighetshavere. I EUs sjette hvitvaskingsdirektiv er GDPR-utfordringene forsøkt løst ved at registeret kun skal være åpent for en avgrenset gruppe aktører, som journalister, rapporteringspliktige, og nasjonale myndigheter.

Med innføringen av den nye forordningen på antihvitvaskingsområdet, blir det ikke like spennende som før å lese fremtidige hvitvaskingsdirektiver fra EU. EUs sjette hvitvaskingsdirektiv retter seg først og fremst mot hvordan nasjonale myndigheter skal innrette seg etter reglene fra EU-nivå.  

Endringene i forordningen innebærer klarere krav til informasjon som tilbydere av vekslings- og oppbevaringstjenester for virtuell valuta (VASPs) skal innhente og tilgjengeliggjøre i relasjon til kryptooverføringer. Endringene er ment å skape økt transparens både hos avsender og mottaker av overførsler innen krypto.