Sparebankutvalget – juridisk spagat eller nødvendig utvikling?

Etter at de umiddelbare reaksjonene har avtatt, ser mange med forventning mot høringsfristen. 

Den viktigste endringen fra utvalget er forslaget om en ny tapsfordeling i sparebankenes rene kjernekapitalstruktur kalt «eierandelsmodellen». Forslaget er ment å imøtekomme EBA sin kritikk mot den nåværende sparebankmodellen.

I tillegg anbefaler utvalget at det skal bli lettere å omdanne sparebanker til allmennaksjeselskap (ASA), styrke sparebankstiftelsenes mandat og begrense adgangen til utbyttedisponering gjennom å avvikle kundeutbytte og komplisere muligheten for skjevdeling. Utvalget tar imidlertid også opp det interessante temaet «tvungen omdanning til aksjesparebank i forbindelse med krisehåndtering». I sum rokker utvalgets forslag ved dagens sparebankmodell som igjen vil påvirke den fremtidige bankinfrastrukturen i landet.

Les mer om høringen og utredningen her.opens in a new tab

I nyhetsbrevet vårt av 12. november 2024 tok vi opp manglende gjennomslag for Finanstilsynets foreslåtte endringer i høringsnotatet av 17. januar 2023, og hvordan dette skulle stå seg gitt at forslagene var en del av planen fremstilt for EBA. Vi har ikke kunnet se at Sparebankutvalget tar direkte stilling til samtlige forslag i sin utredning, og de er ikke inkludert i forslag til lov- og forskriftsendringer. Utvalgets forslag til endring i kapitalstrukturen gjennom «eierandelsmodellen» virker imidlertid å utbedre flere av utfordringene høringsforslagene var ment å avbøte. I tilfelle medfører utvalgets tilrådning at man velger en annen fremgangsmåte enn forespeilet.

Eierandelsmodellen er et resultat av utvalgets vurdering av regelverket for egenkapitalbevisbankers tilfredstillelse av kravene i CRR. Modellen går i hovedsak ut på en endring av strukturen til grunnfondskapitalen slik at den vil tilsvare eierandelskapitalen, men med den konsekvens at de to kapitalklassene vil få en pari passu tapsabsorbering og prioritet. I den nye strukturen vil deler av både eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen være vedtektsfestet og for øvrig vil begge ha en andel i felles opptjent egenkapital og være en del av et overkursfond.

Sparebankutvalget anerkjenner kapitalpostenes isolerte oppfyllelse av kravene i CRR når de innledningsvis på punkt 14.3.2 skriver «basert på en ren ordlydsfortolkning kan det etter utvalgets oppfatning argumenteres for at alle egenkapitalpostene i norske sparebanker hver for seg oppfyller kravene i CRR artikkel 26 og 28».

Deretter kommer de, gjennom en formålsrettet og kontekstuell tolkning, frem til at reguleringen som åpner for at grunnfondskapitalen kan beskytte eierandelskapitalen mot tap ikke er forenelig med kravene i CRR. Denne vurderingen knyttes så vidt vi kan se ikke direkte mot et vilkår i CRR artikkel 26 til 29. Istedenfor leser vi utredning slik at utvalget blant annet fokuserer på forholdet til gjennomføringen av Baselstandarden i EU-retten, og hvordan dette må påvirke måten man tolker CRR opp mot dagens egenkapitalstruktur i sparebankene. Videre virker det som utvalget velger å se på grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen som to ulike rene kjernekapitalklasser, og at CRR i et slikt tilfelle forutsetter at kapitalklassene tar tap på like linje. Så vidt oss bekjent introdusere de i tilfelle med dette en ny tolkningstilnærming til CRR.

Gitt at ordlyden i CRR imidlertid er ganske klar hva gjelder problemstillingen knyttet til reguleringen av kapitalposter, er det uklart om man kan strekke den EØS-rettslige metoden så langt at man gjennom en formålsrettet og kontekstuell tolkning fraviker dette utgangspunktet.

Utvalgets tolkning av hvordan det norske sparebankregelverket er i strid med CRR fremstår å være forholdsvis original, samtidig som tolkningen begrunner en potensiell fundamental endring i det norske sparebankregelverket. Det er også interessant at utvalget ikke selv har vært i direkte dialog med EBA rundt problemstillingen jf. punkt 1.4 i utredningen, og derfor baserer sin vurdering på egne tolkninger. Et naturlig spørsmål er derfor om utvalgets tilnærming er den riktige eller om den er utslag av et ønske om å få EBAs opprinnelige konklusjon til å passe slik at man kan gjennomføre de ønskede lovendringene.

Til dette kan en også merke seg at dersom forslaget står på egne ben, er i tråd med CRR og med samfunnsinteressene, så trenger ikke lovgiver å hjemle en ønsket og hensiktsmessig endring i det nasjonale regelverket i det EØS-rettslige. 

På punkt 15.5 foreslår utvalget at det «legges til rette for en omdanning av en egenkapitalbevisbank eller ren grunnfondsbank til aksjesparebank som del av en krisehåndtering».

Slik vi ser det gir utvalget en god begrunnelse for hvorfor det kan eksistere et behov for en slik tilpasning i regelverket, men de redegjør ikke i detalj for hvordan en slik ordning skal fungere eller de nærmere rammene for den. Gitt at krisehåndteringsregelverket er komplekst burde enhver endring være grundig gjennomtenkt.

Den foreslåtte endringen har fått tildelt lite plass i utredningen, og den nærmere operasjonaliseringen av forslaget fremstår å indirekte legges på Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet. Praktiseringen av regelverket kan imidlertid bli krevende hvis lovforslaget ikke først søker å ta høyde for mulige problemstillinger eller harmoniseringsbehov. Det kan i den sammenheng stilles spørsmål ved om det nåværende lovforslaget og tilhørende vurderinger er tilstrekkelig egnet for effektiv anvendelse.