Boozt Fashion AB vant frem i lagmannsretten

Hovedspørsmålet i saken var om Boozt oppfyller vilkårene for forenklet registrering etter merverdiavgiftsloven. Etter denne ordningen kan et selskap som ikke har forretningssted eller hjemsted i Norge, «velge forenklet registreringsordning».

Ordningen innebærer at det skal beregnes og betales merverdiavgift for «levering av varer med lav verdi» som selges fra utlandet til norske forbrukere, dvs. varer med verdi under 3.000 kroner. Ved en forenklet registrering er det forenklede administrative prosedyrer, samt tollfritak på tollbelagte varer. Hovedspørsmålet i saken er om det er tale om salg i Norge, i motsetning til salg til Norge.

VOEC ordningen innebærer at formidlere som ved bruk av elektroniske grensesnitt (markedsplass, plattform, portal eller lignende) tilrettelegger for salg av varer B2C, samt selgere som har nettbutikk, app-butikk e.l. som sender varer til forbrukere i Norge, gis mulighet til å registrere seg i gjennom en forenklet registreringsordning. Lagmannsretten bemerket at den ikke kunne se at det bør være avgjørende at det skjer direkte markedsføring mot norske kunder, og at en del kommunikasjon og avtalevilkår står på norsk.

Det ble vist at ingenting i forarbeidene til bestemmelsene som tilsier at det ikke skal være anledning for internasjonale netthandelsplattformer å markedsføre produktene sine mot kunder i Norge. Tvert imot må det antas at markedsføring direkte mot kunder i ulike land er en naturlig del av virksomheten til de internettbaserte handelsplattformene som reglene om forenklet registrering skulle gjelde for.

Lagmannsretten la vekt på hvordan Boozt Fashion AB er organisert og drevet, og hvor mye av virksomheten som skjer i Norge. Boozt driver en global netthandelsvirksomhet med salg til 14 land i Europa, hvor salg til norske kunder utgjør mindre enn 15 prosent av omsetningen. Selskapet har ingen ansatte i Norge, og avtalene om kjøp skjer med et svensk selskap.

Markedsføring og reklamekampanjer er globalt koordinert, og den markedsføringen som skjer i Norge er en del av internasjonalt koordinerte kampanjer. Lagmannsretten påpekte at det ikke er avgjørende at prisene er i norske kroner, at avtalevilkårene er på norsk, eller at det vises til angrerettsloven og Forbrukertilsynet. Dette endrer ikke den grunnleggende vurderingen om at Boozts virksomhet skjer i utlandet og at en del av denne virksomheten er å selge varer til kunder i Norge. Lagmannsretten mener at dette typisk er salg til Norge, ikke salg i Norge. Videre bemerket lagmannsretten at det ikke har særlig betydning at Boozt har vært registrert i Merverdiavgiftsregisteret siden 2010. Det er virksomheten slik den fremstår i dag, satt opp mot gjeldende regler, som er avgjørende.

Vi i KPMG Law er ikke i tvil om dette er en riktig beslutning. Hvordan utenlandske nettselskaper organiserte sin virksomhet før VOEC ble innført for varer, skal etter vårt skjønn ikke ha betydning for retten til å benytte VOEC ordningen for salg varer til en verdi under 3.000 kroner til norske forbrukere. Gjennom god erfaring med å bistå utenlandske selskaper med å benytte VOEC ordningen, har vi erfart at Skatteetaten hevder det motsatte. Bekreftelsen fra lagmannsretten er derfor verdsatt.