Loven bygger på OECDs modellregelverk Pilar 2, og skal medvirke til at konsern med en omsetning på over 750 millioner euro betaler en selskapsskatt på minimum 15 prosent i alle land hvor konsernet er etablert. Regelverket medfører betydelige rapporteringsplikter for konsernene som omfattes.
Lov om suppleringsskatt på underbeskattet inntekt i konsern (Pilar 2)
Suppleringsskatteloven er del av en større global skattereform i regi av OECD for å håndtere utfordringene globalisering og digitalisering skaper for det enkelte lands skattesystem. Formålet med suppleringsskatten er å redusere skadelig skattekonkurranse mellom land og motvirke overskuddsflytting.
Innholdet i ny suppleringsskattelov
Konsern som omfattes må beregne en effektiv skattesats i hver jurisdiksjon hvor det driver virksomhet, og eventuelt betale suppleringsskatt, som tilsvarer differansen mellom den effektive skattesatsen og minimumsskatten på 15 prosent.
Suppleringsskatteloven skal sikre at suppleringsskatten betales gjennom tre mekanismer. For det første gis det enkelte land en mulighet til å innføre en nasjonal suppleringsskatt («(Qualified) Domestic Minimum Top-up Tax»), slik at suppleringsskatten betales av de underbeskattede konsernenhetene, og til den staten de er hjemmehørende.
Dersom landet ikke har innført regler om nasjonal suppleringsskatt, er det det øverste morselskapet i konsernet som blir suppleringsskattepliktig i sin hjemstat for en eventuell underbeskattet inntekt for konsernenheter gjennom skatteinkluderingsregelen («Income Inclusion Rule»). For det tilfelle at den underbeskattede inntekten ikke skattlegges hos øverste morselskap, vil suppleringsskatteplikten overtas av det første mellomliggende morselskapet som er omfattet av regelverket.
Den sekundære mekanismen om skattefordeling («Undertaxed Profits Rule») kommer til anvendelse dersom beregnet suppleringsskatt fra underbeskattede konsernenheter ikke fanges opp av de to førstnevnte reglene. Regelen innebærer at suppleringsskatten fordeles mellom de jurisdiksjonene som har innført kvalifiserte regler om skattefordeling, og hvor konsernet er etablert med konsernenheter.
En rekke land, inkludert Norge, innførte nasjonal suppleringsskatt og skatteinkluderingsregelen fra 2024, og skattefordelingsregelen fra 2025.
Suppleringsskatteloven gjelder i utgangspunktet samtlige enheter som inngår i et kvalifiserende konsern, inkludert faste driftssteder. Både flernasjonale og nasjonale konsern er omfattet av suppleringsskatteloven, sistnevnte for å unngå forskjellsbehandling i samsvar med Norges EØS-forpliktelser.
Reglene gjelder for konsernenheter med en årlig samlet inntekt på 750 millioner euro eller mer i minst to av de fire siste regnskapsårene. Det er konsernets konsoliderte inntekt slik den rapporteres i det øverste morselskapet som avgjør inntektsstørrelsen. Fireårsperioden gjør at det er klart allerede ved inngangen til nytt regnskapsår om konsernet omfattes av suppleringsskattereglene.
Enheter som er unntatt suppleringsskattereglenes virkeområde er blant annet offentlige enheter, internasjonale og ideelle organisasjoner, pensjonsfond, samt investeringsfond og -enhet som investerer i fast eiendom om enheten er øverste morselskap. Inntekt fra slike unntatte enheter skal likevel medregnes i beløpsgrensen på 750 millioner euro.
For å beregne suppleringsskatten på konsernnivå, har OECD innført en øvelse i fem trinn:
For å beregne den effektive skattesatsen må all justert skatt i en jurisdiksjon deles på all justert inntekt i samme jurisdiksjon. Dersom denne er lavere enn 15 prosent i den aktuelle jurisdiksjonen, beregnes det en suppleringsskatt ved å multiplisere differansen i sats med justert inntekt, etter fradrag for et substansbasert inntektsfradrag. En eventuell suppleringsskatt fordeles deretter på de relevante konsernenhetene, og skattlegges etter den nasjonale regelen, skatteinkluderingsregelen eller skattefordelingsregelen.
Regler om Safe Harbour
I utgangspunktet må konsern som omfattes av suppleringsskatteloven gjennomføre beregningen av justert inntekt og -skatt i samtlige jurisdiksjoner hvor de er etablert. Det er imidlertid gitt både midlertidige og permanente regler om forenklede beregninger på nærmere bestemte vilkår, såkalte «Safe Harbour»-regler. Formålet med reglene er å forenkle rapporteringsplikten og beregningen av suppleringsskatt. Det er foreløpig innførte to midlertidige og to permanente Safe Harbour. OECD har imidlertid ikke utelukket at det kan bli innført flere Safe Harbours på sikt.
Den første midlertidige Safe Harbour-regelen innebærer at suppleringsskatten for en jurisdiksjon kan settes til null på nærmere vilkår. Den suppleringsskattepliktige kan benytte unntaket i en begrenset periode, og regelen gjelder for regnskapsår som begynner senest 31. desember 2026, og som avsluttes senest 30. juni 2028. Ett av tre alternative vilkår må være oppfylt for at unntaket skal kunne benyttes:
- en de minimis-test der konsernet i sin kvalifiserte land-for-land-rapport har rapportert en gjennomsnittlig samlet inntekt på under 10 millioner euro, og et gjennomsnittlig resultat før skattekostnad på mindre enn 1 million euro, for den relevante jurisdiksjonen, eller:
- konsernet har en effektiv skattesats som er minst 15 prosent for regnskapsår som begynner i 2023 og 2024, minst 16 prosent i 2025 og minst 17 prosent i 2026, basert på forholdet skattekostnad i konsernets kvalifiserte regnskap og resultat før skattekostnad slik denne fremgår i land-for-land-rapporten, eller:
- konsernets resultat før skattekostnad i land-for-land-rapporten før skatt i jurisdiksjonen er lik eller lavere enn det substansbaserte inntektsfradraget for konsernenhetene i den aktuelle jurisdiksjonen.
Det er også innført en midlertidig Safe Harbour knyttet til skattefordelingsregelen. Regelen gjelder for regnskapsår som ikke overstiger 12 måneder, og som begynner senest 31. desember 2025 og avsluttes før 1. januar 2027. Regelen gjelder kun skattefordelingsbeløp beregnet for det øverste morselskapets jurisdiksjon, og tillater at suppleringsskatten settes til null dersom den nominelle selskapsskattesatsen i den øverste morselskapsjurisdiksjonen utgjør minimum 20 prosent.
Det er videre innført en permanent Safe Harbour-regel tilknyttet kvalifisert nasjonal suppleringsskatt. Den åpner for at suppleringsskatten i en jurisdiksjon kan settes til null der den respektive jurisdiksjonen har innført en nasjonal regel om suppleringsskatt som medfører at konsernenhetene ilegges en skatt på 15 prosent i sin hjemstat. Dette eliminerer behovet for en separat effektiv skatt-beregning for denne jurisdiksjonen.
Det stilles flere krav til en kvalifisert nasjonal suppleringsskatt for at den skal aksepteres som en Safe Harbour. Det er G20s Inclusive Framework on BEPS (OECD) som vurderer om en kvalifisert nasjonal suppleringsskatt oppfyller disse vilkårene.
Det er også gitt en permanent Safe Harbour for forenklet beregningsmetode for uvesentlige konsernenheter. Suppleringsskatten for en jurisdiksjon kan settes til null basert på de samme tre alternative vilkårene som er angitt ovenfor under det midlertidige unntaket. Forenklingen omfatter imidlertid kun konsernenheter som utelukkende på grunn av størrelse eller vesentlighetsgrunner er utelatt fra det konsoliderte konsernregnskapet.
Rapportering og endring av suppleringsskatt
Suppleringskattepliktige enheter egenfastsetter grunnlag for og beregner suppleringsskatt selv. Omfattede konsernenheter og faste driftssteder rapporterer beregninger og suppleringsskatt i informasjonsmeldingen GloBE Information Return («GIR»). GIR er utarbeidet av OECD Inclusive Framework. I utgangspunktet skal samtlige konsernenheter i konsern som omfattes av regelverket levere GIR. Dersom øverste morselskap eller en annen konsernenhet har levert GIR, og denne er lokalisert ei en jurisdiksjon Norge har informasjonsutvekslingsavtale med, er det tilstrekkelig for norske konsernenheter å inngi en notifikasjon til skattemyndighetene.
GIR eller notifikasjon må leveres innen 18 måneder etter utløpet av det første regnskapsåret konsernet omfattes av regelverket. For påfølgende år er fristen 15 måneder.
Det er bare selskap som må betale suppleringsskatt etter suppleringsskatteloven som skal levere norsk suppleringsskattemelding. Fristen for levering av suppleringsskattemelding er én måned etter fristen for å levere GIR eller notifikasjon, dvs. 19 eller 16 måneder etter utløpet av det akutelle regnskapsåret.
Det er ikke anledning for den suppleringsskattepliktige til å egenrette suppleringsskattemeldingen.Eeventuelle endringer etter levering gjennomføres ved å anmode skattekontoret om endring.
Det er ikke anledning til å be skattemyndighetene om en bindende forhåndsuttalelse om forhold knyttet til suppleringsskatt. Reglene om suppleringsskatt er ment å harmoniseres internasjonalt slik at en bindende forhåndsuttalelse forutsetter et samarbeid med andre lands skatteadministrasjoner som gjør ordningen vanskelig gjennomførbar.
Suppleringsskatt følger i utgangspunktet gjeldende regler om tilleggsskatt i skatteforvaltningsloven. Departementet har imidlertid forutsatt at norske skattemyndigheter følger OECDs føringer om å være tilbakeholdne med ileggelse av tilleggsskatt i en innfasingsperiode.
Relevante tjenester
Nyhetsbrev
Hold deg oppdatert på bransjeutvikling og nye trender i næringslivet.