Ny veiledning om størrelseskategoriene i regnskapsloven

Regnskapsloven § 1-5 deler foretak og konsern inn i størrelseskategorier basert på balansesum, salgsinntekter og gjennomsnittlig antall ansatte (årsverk). Klassifiseringen avgjør hvilke regnskapsregler og rapporteringskrav som gjelder.

I mars 2026 publiserte Norsk RegnskapsStiftelse (NRS) veiledningen NRS(V) Størrelseskategorier, med praktiske avklaringer av hvordan tersklene skal beregnes. Veiledningen gjelder kun klassifisering av størrelseskategori, og påvirker ikke regnskapsføring eller presentasjon i årsregnskapet.

I denne artikkelen oppsummerer vi de viktigste avklaringene, særlig knyttet til salgsinntekter, som ofte skaper usikkerhet i praksis.

Regnskapsloven deler foretak og konsern inn i fire størrelseskategorier:

• Mikroforetak
• Små foretak
• Mellomstore foretak
• Store foretak

Klassifiseringen avgjøres av om foretaket på balansedagen overskrider minst to av tre terskelverdier:

• Balansesum
• Salgsinntekter
• Antall årsverk

Mellomstore foretak er en restkategori, det vil si foretak som verken er mikro, små eller store.

Endring av størrelseskategori får først virkning når tersklene er overskredet, eller ikke lenger overskredet, to regnskapsår på rad.

Regelen gjelder både når et foretak går inn i en ny kategori og når det faller ut av en kategori. 

I praksis betyr dette at klassifiseringen ikke endres fra ett år til et annet, dersom terskelverdiene overskrides i ett enkelt år.

Med de foreslåtte endringene i virkeområdet for bærekraftsrapportering vil ikke definisjonene av mikroforetak, mellomstore foretak og store foretak (og konsern) lenger avgrense plikter etter regnskapsloven. KPMG mener derfor at kategorier som ikke har en reell betydning bør fjernes fra loven.

Størrelseskategorien avgjør hvilke regnskapsregler som gjelder, blant annet:

• Små foretak kan benytte forenklede regler for innregning og måling
• Mellomstore og store foretak må utarbeide kontantstrømoppstilling og eventuelt konsernregnskap
• Mellomstore og store foretak har krav til årsberetning og mer omfattende noteopplysninger

Regnskapsloven definerer ikke salgsinntekt direkte, men tar utgangspunkt i regnskapsdirektivets definisjon av «nettoomsetning». Dette omfatter inntekter fra salg av varer og tjenester, fratrukket rabatter, merverdiavgift og lignende avgifter. 

Veiledningen avklarer hva som skal inngå i terskelverdien for salgsinntekter.

Følgende skal regnes som salgsinntekt ved vurdering opp mot terskelverdiene:

• Inntekt fra salg av varer og tjenester
• Leieinntekter
• Netto positivt resultat fra investeringsvirksomhet, når dette er en hovedaktivitet
• Inntekter som erstatter salg av varer og tjenester

Det er de faktiske regnskapstallene, basert på foretakets regnskapsprinsipper, som skal legges til grunn.

Når veiledningen leses, er det viktig å være tydelig på skillet mellom inntekter som inngår i vurderingen av om investeringsvirksomheten er en hovedaktivitet, og inntekter som klassifiseres som salgsinntekter ved vurderingen mot terskelverdien «salgsinntekter».

Veiledningen presiserer at alle inntekter fra salg av varer og tjenester skal regnes som salgsinntekter ved vurdering opp mot terskelverdiene.

Dette gjelder uavhengig av:

• hvordan inntekten er presentert i resultatregnskapet
• om inntekten er knyttet til foretakets hovedaktivitet

Veiledningen legger til grunn en praktisk og forsiktig tilnærming: Leieinntekter skal alltid regnes som salgsinntekt ved vurdering opp mot terskelverdien.

Dette gjelder uavhengig av hvordan leieinntektene er presentert i regnskapet. Det er heller ikke nødvendig å vurdere om utleie er en hovedaktivitet.

En utleier under finansielle leieavtaler kan anses å drive finansieringsvirksomhet og dermed være konsesjonspliktig. Slike foretak må følge særreglene i årsregnskapsforskriften, og skal ikke bruke veiledningen ved beregning av salgsinntekter.

Forhandlere og produsenter som leier ut varer gjennom finansielle leasingavtaler vil derimot i realiteten ha en salgsinntekt, som skal tas med i vurderingen.

Regnskapsloven slår fast at inntekter fra foretakets hovedaktiviteter skal behandles som salgsinntekter ved vurdering av terskelverdiene.

Ettersom inntekter fra salg av varer og tjenester og leieinntekter alltid skal regnes som salgsinntekter, er det kun inntekter fra investeringsvirksomhet det er relevant å vurdere om utgjør en hovedaktivitet.

Investeringsselskaper har investeringsvirksomhet som sin hovedaktivitet. Det at et selskap har investeringsvirksomhet som hovedaktivitet betyr imidlertid ikke at det er investeringsselskap.

Vurderingen av om investeringsvirksomhet er en hovedaktivitet beror på en samlet vurdering, blant annet basert på:

• størrelsen på investeringsinntektene over tid sammenlignet med øvrige inntekter
• investeringens andel av balansesummen
• ressursbruk knyttet til forvaltning av investeringene
• hvordan inntektene er presentert i regnskapet

Veiledningen presiserer at følgende ikke inngår i salgsinntekter ved vurdering opp mot terskelverdiene:

• investeringsinntekter når investeringsvirksomhet ikke er hovedaktivitet
• gevinster ved salg av driftsmidler
• verdiendringer på investeringseiendom målt til virkelig verdi (IFRS)
• offentlige tilskudd som dekker kostnader eller investeringer (f.eks. SkatteFUNN og lønnstilskudd)

Offentlige tilskudd som i realiteten er vederlag for levering av tjenester, skal derimot regnes som salgsinntekt ved vurdering opp mot terskelverdiene.

Balansesum er summen av balanseført verdi av foretakets eiendeler på balansedagen. Det er de faktiske regnskapstallene, basert på foretakets regnskapsprinsipper, som skal legges til grunn.

Gjennomsnittlig antall ansatte beregnes i årsverk og skal reflektere faktisk arbeidsinnsats i regnskapsåret.

Ett årsverk tilsvarer én fulltidsansatt hele året. Deltidsansatte, sesongarbeidere og ansatte som starter eller slutter i løpet av året, regnes forholdsmessig.

Ved jevn bemanning kan foretak beregne gjennomsnittet av antall årsverk ved årets start og slutt. Dersom bemanningen varierer gjennom året, bør man bruke flere målepunkter, for eksempel månedlige gjennomsnitt, for å få et representativt tall.

For konsern gjelder terskelverdiene tilsvarende, og det finnes to metoder for beregning:

• Konsolidert metode, hvor konsernet behandles som én enhet
• Summeringsmetoden, hvor morselskap og datterselskaper summeres uten eliminering

Ved bruk av summeringsmetoden økes tersklene for salgsinntekter og balansesum med 20 prosent. Metoden kan brukes selv om det er utarbeidet konsernregnskap.

Alle datterselskaper skal som hovedregel medregnes i konsernets tall, også selskaper som ikke konsolideres. Dette innebærer blant annet at midlertidig eide datterselskaper må tas med i vurderingen.

Metodevalg kan endres fra ett år til et annet, men veiledningen anbefaler å bruke samme metode for alle årene som inngår i vurderingen av størrelseskategori.