Rett til fradrag for tenkt vedlikehold

En nylig avsagt dom fra Borgarting lagmannsrett gir økt klarhet rundt fradragsretten for tenkt vedlikehold ved gjennomføring av nødvendige reinvesteringer i kraftanlegg. Dommen legger praktiske føringer for kraftbransjen.

Ved beregning av eiendomsskatt kommer fradragsreglene for grunnrenteskatt delvis til anvendelse. Av nærmere bestemte kostnader som kommer til fradrag omfattes blant annet «kostnader til vedlikehold», jf. skatteloven § 18-5 første ledd, jf. § 18-3 tredje ledd a nr. 1. Basert på tidligere rettspraksis er det liten tvil om at «vedlikehold» i denne sammenhengen også etter forholdene kan omfatte mer enn direkte vedlikehold, herunder tenkt vedlikehold. For eiendomsskatteformål (og for alminnelig selskapsskatt) må det imidlertid foretas en vurdering av om kostnadene i realiteten gjelder påkostning eller nyanskaffelse, og som dermed ikke er direkte fradragsberettigete, men må aktiveres. Grensedragningen mellom tenkt vedlikehold og nyanskaffelse var et sentralt tema i den aktuelle lagmannsrettssaken.

Bakgrunnen for ÅEVKs etablering av ny overføringstunnel var blant annet langvarige dokumenterte svakhetssoner i den gamle tunnelen. Gjennom flere år hadde fageksperter kartlagt rasfare, løse partier og betydelige reparasjonsbehov. ÅEVK vurderte ulike rehabiliteringsalternativer, men valgte til slutt å etablere en ny tunnel, dels av driftshensyn og dels for å redusere risikoen for havari. ÅEVK valgte i den forbindelse å fradragsføre et beløp tilsvarende de kostnadene det ville ha innebåret å utbedre den eksisterende tunnelen.

Lagmannsrettens vurdering bygget i stor grad på tidligere rettspraksis. Retten slo fast at den skattemessige vurderingen av tenkt vedlikehold ikke avhenger av hvilken teknisk løsning den skattepliktige faktisk velger, men av hva det ville ha kostet å bringe det gamle driftsmidlet i tilfredsstillende og funksjonsdyktig stand. Prinsippet bygger på et likebehandlingshensyn, herunder at den skattepliktige ikke skal stilles dårligere fordi det av tekniske eller økonomiske grunner er mer hensiktsmessig å erstatte et gammelt driftsmiddel enn å reparere det. Lagmannsretten anser det, blant annet på grunnlag av Høyesteretts dom i sak HR-2016-1801-A Norrøna, som et tungtveiende argument for at det er tale om tenkt vedlikehold at en grunnleggende funksjon er i behold.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i tre hovedproblemstillinger ved vurderingen av grensen mellom tenkt vedlikehold og nyanskaffelse: hvorvidt (deler av) arbeidet hadde skjedd konsentrert over et relativt kort tidsrom, om den gamle tunellen utgjorde kun en mindre vesentlig del av hele tunnelstrekket og hvorvidt arbeidene erstattet et virkelig vedlikehold. Retten kom til at tunnelarbeidene ikke hadde skjedd konsentrert over et relativt kort tidsrom, at verken økonomiske, fysisk-tekniske eller funksjonelle forhold tilsa at den gamle tunnelen bare utgjorde «en mindre vesentlig del» av hele den nye tunnelstrekningen, og at arbeidene ikke hadde et dominerende preg av investering eller nyanskaffelse, men faktisk erstattet et virkelig vedlikehold.

Samlet kom lagmannsretten til at ÅEVK hadde fradragsført riktig beløp for tenkt vedlikehold, og staten ble frifunnet. Det ble lagt betydelig vekt på at vedlikeholdsbehovet i den gamle tunnelen var konkret, reelt og godt dokumentert. Gjentatte undersøkelser hadde påvist alvorlige svakhetssoner og risiko for ras. Det var derfor ikke tale om et «tilfeldig» vedlikeholdselement i et utbyggingsprosjekt, men en reell erstatning for vedlikeholdsarbeider som uansett måtte gjennomføres. At etableringen av den nye tunnelen også medførte økt produksjon og andre forbedringer, endret ikke rettens vurdering. Et sentralt poeng for lagmannsretten var at nytten utover vedlikehold ikke eliminerte det underliggende vedlikeholdsbehovet av tunnelen.

Dommen stadfester at det avgjørende for fradragsrett for kostnader til tenkt vedlikehold er om det foreligger et dokumentert behov for omfattende vedlikehold eller reparasjon, og hva dette objektivt sett ville ha kostet. At den skattepliktige velger å erstatte eller bygge nytt av hensyn til sikkerhet, drift eller effektivitet, skal følgelig ikke begrense fradragsretten så lenge vedlikeholdsbehovet er reelt.

Videre illustrerer dommen at fradrag for tenkt vedlikehold kan aksepteres selv om det nye tiltaket gir vesentlige tilleggsgevinster. Økt kapasitet, bedre regulering, høyere produksjon eller lavere driftsrisiko utelukker dermed ikke fradrag. Lagmannsrettens uttalelser indikerer at slike forbedringer ofte vil være en naturlig følge av at man velger en moderne løsning fremfor en ren reparasjon, uten at dette i seg selv diskvalifiserer vedlikeholdselementet. Dette er en svært praktisk problemstilling for mange eiere av kraftanlegg som står overfor omfattende reinvesteringsprosjekter.

I tillegg fremgår det fra dommen at fradrag for tenkt vedlikehold ikke er et teoretisk regnestykke, men noe som må forankres i konkret teknisk og driftsmessig virkelighet. Retten la stor vekt på faktisk dokumentasjon og historikk, og gjentatte tilstandsvurderinger, fagrapporter og interne beslutningsprosesser som viste at svakheter og risikoer hadde vært kjent over tid. Omfattende dokumentasjon som underbygger et reelt vedlikeholdsbehov vil dermed i betydelig grad kunne styrke skattepliktiges krav på fradrag for tenkt vedlikehold i fremtiden.

Dommen omhandler også spørsmål knyttet til kommunens søksmålskompetanse og om kommunen kunne kreve dom for at skatteetaten hadde plikt til å rette skattegrunnlaget.

Det er ikke kjent om kommunen vil anke dommen til Høyesterett.