Endringer i merverdiavgiftsreglene for grensekryssende handel med fjernleverbare tjenester

Målet med endringsforslaget er å sikre skattegrunnlaget fremover, tilpasse reglene til en mer digitalisert økonomi samt sørge for at reglene i størst mulig grad realiserer destinasjonsprinsippet.

Destinasjonsprinsippet går ut på at beskatningsretten ligger til det landet der forbruket av varen eller tjenesten skjer. Destinasjonsprinsippet gjennomføres ved at innførselen av varer og tjenester til merverdiavgiftsområdet ilegges merverdiavgift i Norge, og ved at utførselen av varer og tjenester fra merverdiavgiftsområdet er fritatt for norsk merverdiavgift. Prinsippet skal bidra til nøytralitet i den internasjonale handelen ved at alle tilbyderne som konkurrerer i et gitt marked likebehandles avgiftsmessig.

Hovedkontor og filial anses i utgangspunktet som ett avgiftssubjekt (foretak) i Norge. Som hovedregel, men med noen unntak, medfører det etter gjeldende rett at overføring av fjernleverbare tjenester fra utenlandsk del til norsk del av avgiftssubjektet unngår norsk MVA-belastning selv om tjenestene er anskaffet til bruk i Norge. Dette gjelder i dag selv om den utenlandske delen etter EU regler har rett til å fradragsføre eller å få refundert MVA på anskaffelser av dette til bruk i leveringen av finansielle tjenester utenfor EU, f.eks. Norge. Det er denne muligheten Finansdepartementet nå ønsker å fjerne ved sine forslag til lovendringer. 

Fjernleverbare tjenester er definert som tjenester der utførelsen eller leveringen etter tjenestens art ikke eller vanskelig kan knyttes til et bestemt fysisk sted. Eksempler på fjernleverbare tjenester inkluderer rådgivningstjenester, markedsføringstjenester og IT-tjenester.

Departementet foreslår å endre merverdiavgiftsloven § 3-30 annet ledd for å sikre at fjernleverbare tjenester som er til bruk i merverdiavgiftsområdet, blir avgiftsberegnet i Norge selv om tjenesten anskaffes av eller leveres til en mottaker som er hjemmehørende utenfor Norge. Forslaget inkluderer også en utvidet fradragsrett, alternativt refusjonsrett for næringsdrivende som ikke er MVA-registrert, for anskaffede fjernleverbare tjenester til bruk i egen virksomhet i utlandet. Det legges ikke opp til at retten til fradrag får innvirkning på fradragsretten (eller refusjonsretten) til MLE-er for øvrig.

Endringene vil medføre økte administrative kostnader for MLE-er (Multi Location Entities, dvs. for hovedkontor med en eller flere filialer) som må beregne merverdiavgift på fjernleverbare tjenester som kjøpes inn av en lokasjon/ avdeling i utlandet så lenge den er helt eller delvis til bruk av lokasjonen/ avdelingen i Norge. Forslaget er anslått å medføre en provenyøkning på ca. 800 millioner kroner.

Ny § 3-30 (2) innebærer at dersom f.eks. et svensk hovedkontor kjøper inn fjernleverbare tjenester til bruk for en filial i Norge, skal det beregnes MVA av filialen på tjenesten eller av den andelen av tjenesten som er til bruk i Norge. Dette gjelder også bearbeidede tjenester for den andel av tjenesten som er kjøpt inn. Unntak fra avgiftsplikten foreligger når tjenesten ikke er anskaffet, men er egenprodusert av det utenlandske hovedkontoret/filialen eller tjenesten er til bruk i MVA-pliktig aktivitet i Norge.

Ny § 4-8 gir fullmakt til å gi en forskrift om beregningsgrunnlaget for MVA for fjernleverbare tjenester, f.eks. når tjenesten ikke er 100 % innkjøpt i utlandet til bruk i Norge, men er delvis bearbeidet.

Ny § 8-9 gir norske næringsdrivende fradragsrett for MVA på innkjøpte fjernleverbare tjenester som er til bruk i egen aktivitet utenfor det norske MVA-området. Bestemmelsen gir eksempelvis ikke fradragsrett for merverdiavgift på anskaffede fjernleverbare tjenester som er til bruk av konsernselskaper mv. utenfor det relevante MLE (hovedkontor med filial i ett eller flere land).

Ny § 10-5 gir norske næringsdrivende som ikke er registrert for MVA rett til refusjon for MVA på fjernleverbare tjenester som anskaffes til bruk i egen virksomhet (MLE) utenfor MVA-området. Refusjonsretten strekker seg like langt som fradragsretten foreslått i ny § 8-9.

Ny 3-30a. I tillegg til ovennevnte er det foreslått en ny bestemmelse i § 3-30a om MVA-plikt for utenlandske finansielle virksomheter, dvs. foretak som ikke er registret i Norge, som driver grensekryssende salg og formidling av finansielle tjenester til mottakere i Norge. Denne bestemmelsen har usikker ikrafttredelse, da denne kan være i strid med EØS-avtalen.

Eventuell avgiftsplikt vil her treffe de fjernleverbare tjenester som utenlandske næringsdrivende skal benytte for å levere eller formidle momsunntatte finansielle tjenester i Norge hvor den utenlandske næringsdrivende oppnår fradrag for MVA i EU. Dette krever at den utenlandske næringsdrivende må ha oversikt over de aktuelle tjenestene og verdien av disse for å kunne beregne norsk MVA. Det er også uklart hvordan dette skal rapporteres inn i MVA-meldinger mv.

Foreslåtte endringer, med unntak av ny § 3-30a, foreslås å tre i kraft 1. januar 2026.