ESMAs 28th Extract

Begge inneholder problemstillingen knyttet til regnskapsføring av betalinger for aksjer i en virksomhetssammenslutning hvor deler av betalingen er betinget av at det ytes ansatte-tjenester i en bestemt periode. I begge sakene vises det til IFRS 3.B55(a). Fortolkningsorganet IFRIC var også klar i sin beslutning i januar 2013 om at en ordning hvor betingede betalinger er automatisk tapt dersom arbeidsforholdet avsluttes betyr at ordningen er kompensasjon for tjenester etter virksomhetssammenslutningen og ikke et tilleggsvederlag for oppkjøpet, med mindre tjenestebetingelsen ikke er reell. Det betyr at slik betinget betaling skal kostnadsføres over tjenesteperioden.

I sak 1 avviste finanstilsynet blant annet selskapets argumentasjon om at tjenestebetingelsen manglet økonomisk substans og at alle faktorene i IFRS 3.B55(a)-(h) må være tilfredsstilt.

Sak 2 inneholder et tilleggsforhold. Her ble 51 % av aksjene kjøpt. Som del av virksomhetssammenslutningen beholdt to tidligere grunnleggere en minoritetsinteresse, ble ansatt i det nye konsernet, og fikk en putopsjon på sine 49 % aksjer. Putopsjonene kunne utøves etter spesifikke tidspunkter i fremtiden, og utøvelsesprisen ville bli redusert hvis de ansatte sluttet. Oppkjøper innregnet i konsernregnskapet en finansiell forpliktelse for putopsjonene basert på full utøvelsespris, dvs uten å hensynta rabatten som vil oppstå hvis de ansatte slutter. Finanstilsynet konkluderte med at den finansielle gjelden skulle vært beregnet basert på rabattert utøvelsespris, og resterende kostnadsført over tid som en ytelse til ansatte.

I tillegg til beslutningene over kan vi nevne at IFRIC i september 2023 diskuterte en sak relatert til betaling som var betinget av fortsatt ansettelse i en begrenset periode for å ferdigstille overleveringen av virksomheten til kjøper. IFRICs foreløpige beslutning var at dette forholdet ikke hadde vidtrekkende effekter og at i tilsvarende faktum regnskapsføres dette i hovedsak som en ansattytelse i tråd med IFRIC-beslutningen i januar 2013. 

Utsteder, et telekomselskap, inngikk en femårsavtale om å kjøpe ikke-eksklusiv rett til å kringkaste spesifikke sportskanaler. Avtalen inkluderer kringkastingsrettigheter hvor utsteder har rett og plikt til å kringkaste kanalene, men ikke noen rett til å editere eller videreselge materialet.

Kringkastingsavgiften som utsteder skal betale inkluderer en fast avgift per sesong, hvor 70 % skal betales i begynnelsen av den aktuelle sesongen i august og 30 % i januar. Utsteder innregnet en langsiktig immateriell eiendel relatert til betalingene for den aktuelle sesongen når den betalte 70 %, og en forpliktelse for 30 %. Kostnadsføringen skjedde i form av avskrivninger over den aktuelle sesongen. Utsteder var av den oppfatning at kringkastingsrettighetene bare skulle innregnes når tilstrekkelige detaljer om sportsbegivenhetene var kjent (antall kamper, tidspunkter og hvilket lag som skulle konkurrere), som først var ved starten av hver sesong. Utsteder innregnet således ikke en eiendel og forpliktelse knyttet til de gjenværende sesongene i avtalen.

Finanstilsynet konkluderte at arten av den underliggende ressursen som kontrolleres av utsteder (IAS 38.13) er essensiell for å bestemme riktig regnskapsføring. Finanstilsynet observerte at det er to ulike syn i praksis:

• Den underliggende ressursen er den relaterte intellektuelle eiendelen som kontrolleres av produsenten – da er det en ytelseskontrakt og kringkasteren innregner ikke en immateriell eiendel.
• Den underliggende ressursen er retten til å kringkaste innenfor rammene av kontrakten og kontroll over kringkastingen over kontraktsperioden gir opphav til en immateriell eiendel (kontraktsmessig rettighet).

Basert på faktum i kontrakten aksepterte finanstilsynet at det her er en immateriell rettighet iht IAS 38.12(b) og 13. Imidlertid konkluderte finanstilsynet at siden kringkastingsrettighetene oppstod fra kontraktsmessige rettigheter, er identifiseringen av denne immaterielle rettigheten ikke avhengig av detaljer knyttet til sportsbegivenhetene. Utsteder skulle således ha innregnet hele den femårige distribusjonsrettigheten og en tilsvarende forpliktelse for alle gjenværende kontraktsmessige betalinger i det året kringkastingsrettighetene ble ervervet.

Det er uklart om finanstilsynet ville akseptert regnskapsføring som ytelseskontrakt, se første kulepunkt over.Utstederens søsterselskap har en avtale om bruk av et telekomnettverk. Utstederen har også rett til å bruke nettverket som følge av at det er i samme konsern som søsterselskapet.

Søsterselskapet ble fakturert av eieren av nettverket for utstederens bruk. Utsteder betalte til søsterselskapet uten noe påslag, og søsterselskapet betalte videre til nettverkseieren. Utsteder opplyste ikke om betalingen til søsterselskapet som en nærstående part transaksjon.

Finanstilsynet var uenig i dette. Det er ikke krav om at det skal ytes tjenester fra søsterselskapet for at opplysningskravene i IAS 24 utløses. Det ble overført ressurser (penger) til søsterselskapet og søsterselskapet gjorde opp en gjeld på vegne av utsteder. Begge er forhold som nevnes i IAS 24.

Utsteder, et globalt industriforetak, etablerte og konsoliderte et 100 % eid datterselskap A, hvis eneste formål var å bygge og leie ut en bygning til et offentlig organ. I november 2017 signerte utsteder en avtale om å selge 60 % av A (med effektiv dato i april 2018). Risiko og fordeler i A ble overført til kjøper etter ferdigstillelse av byggingen og start av leieavtalen i slutten av 2018. Flere kontrakter ble signert mellom utsteder og A knyttet til byggingen, deriblant at utsteder var ansvarlig for ferdigstillelse av bygningen. Selv om prisen for byggingen var fast, ville utsteder pådra seg bøter hvis byggingen ikke ble ferdigstilt som skissert. Alt overskudd og forpliktelser for A i byggefasen ble avtalt å bli overtatt av utsteder. Kjøper av aksjene fikk rett til å godkjenne vesentlige fremtidige transaksjoner og aktiviteter.

Utsteder dekonsoliderte og innregnet en betydelig gevinst ved inngåelse av salgsavtalen for aksjene i november 2017.

Finanstilsynet var uenig i dette, og konkluderte med at utsteder fremdeles hadde kontroll over A og skulle konsolidert og ikke innregnet noen gevinst ved salg per 31 desember 2017. Finanstilsynet konkluderte at utsteder hadde kontroll over relevante aktiviteter og var også eksponert for variabel avkastning. Kjøper hadde bare beskyttelsesrettigheter.

Utsteder, et globalt industriforetak, eide 45 % av et byggefirma (selskap A) med begrenset ansvar, lokalisert i midtøsten. Før 2016 bestod styret i selskap A av tre medlemmer, en fra hver av de tre aksjonærene (utseder, aksjonær B og C). I 2016 solgte aksjonær C sine aksjer i selskap A til aksjonær B, som er innbygger i landet hvor selskap A var lokalisert. Samtidig tok utsteder over Cs lån til A og garantier og andre forpliktelser overfor selskap As kreditorer og kunder, og overtok derfor i hovedsak all risiko relatert til selskap A.

Etter disse transaksjonene eide den lokale aksjonæren B 55 % av selskap A. I henhold til lokal lov må minst 51 % eies av lokal aksjonær. Utsteder sikret en kjøpsopsjon på Bs aksjer og to av tre styremedlemmer i selskap A. Utsteder foreslår daglig leder overfor styret. En del viktige beslutninger krevde nå tilslutning i styret av representantene for begge aksjonærer. Utøvelseskurs på opsjonen var basert på en multippelberegning av EBITDA. Ved utøvelse skulle aksjene bli overført innen 45 dager.

Utsteder mente at det ikke kontrollerte selskap A pga. at relevante aktiviteter måtte godkjennes av begge aksjonærene i styret, kjøpsopsjonen ga ikke relle rettigheter da selger har 45 dager på å overføre aksjene og at lokal lov krever at utsteder ikke kan eie mer enn 49 % av stemmene. Utsteder mente at den hadde felles kontroll over selskap A.

Finanstilsynet var uenig, og konkluderte at utsteder fra 2016 hadde kontroll over og skulle ha konsolidert selskap A. Finanstilsynet vurderte spesielt den fordelaktige kjøpsopsjonen og asymetrisk risiko som følge av utseders lån og garantier. Utsteder kunne utøve kjøpsopsjonen når som helst og dermed bestemme over relevante aktiviteter. Selv med inntil 45 dager før aksjene blir overført ved utøvelse av opsjonen, ville aksjonær B ikke kunne endre relevante policyer for selskap A før aksjene hadde blitt overdratt. 

Overføringsrestriksjoner i lokal lov gjorde ikke at kjøpsopsjonen manglet økonomisk substans, da utsteder fortsatt hadde mulighet å erstatte aksjonær B. Det ville være mulig for utsteder å avtale med en ny lokal aksjonær at alle betydelige ledelsebeslutninger skal tas av utseder. Videre påpekte finanstilsynet at utsteder hadde rett til å nominere to av tre styremedlemmer inkludert daglig leder. Utsteders utlån og garantier overfor selskap A ble også tillagt vekt.

Utsteder er et IT selskap, som blant annet videreselger standard programvarelisenser under ikke-ekslusive partneravtaler med programvareutviklere. Partneravtalene krever at utstederen yter tjenester til potensielle kunder før det inngås avtale om salg av programvarelisenser for å sikre at sluttkunden får passende programvareløsninger og et riktig antall lisenser. Utstederen mente at den integrerte før-salg tjenestene med programvarelisensene og at det var prinsipal i salg av det de mente var en kombinert leveringsforpliktelse til sluttkunden.

Sakskomplekset minner mye om det som ble behandlet av IFRIC i april 2022. IFRIC konkluderte ikke på spørsmålet om videreselger var prinsipal eller agent i den konkrete saken, men ga nyttig veiledning. IFRIC slo fast at det bare er en leveringsforpliktelse, nemlig standard programvare. Før-salg tjenestene er ikke en leveringsforpliktelse, da den ytes før det er inngått noen kontrakt med kunden og det er ikke implisitte eller eksplisitte lovnader om ytterligere tjenester.

Finanstilsynet konkluderte at utstederen er agent i videresalget av lisensene. I vurderingen om utsteder overtok kontroll av lisensene før de ble videresolgt noterte finanstilsynet at det er programvareutvikleren som er hovedansvarlig for å oppfylle leveringsforpliktelsen. Videre hadde utsteder ubetydelig lagerrisiko, begrenset mulighet i å bestemme prisingen og rett til å bruke lisensen oppstod først når den var gitt til sluttkunden. Utsteder hadde altså ikke mulighet å bestemme bruk eller å oppnå størstedelen av fremtidige økonomiske fordeler av lisensen.

I saken som ble behandlet av IFRIC hadde videreselger ansvaret for eventuelle lisenser som sluttkunden ikke aksepterte og IFRIC mente at videreselger derfor er ansvarlig for oppfyllelse av leveringsforpliktelsen på dette området mens progamvareutvikleren er ansvarlig forøvrig. Det er ikke opplyst i beslutningen fra finanstilsynet om tilsvarende klausuler var tilstede i denne saken. Vi mener at dette har lite eller ingen betydning i totalvurderingen her. Vi kan også nevne at et stort norsk IT-selskap uoppfordret endret vurdering fra å være prinsipal til å være agent etter klargjøringen fra IFRIC i april 2022.

Et selskap hadde inngått vesentlige kjøpskontrakter for fornybar energi (vind og sol) for bruk i sin produksjon og aktiviteter i flere land (Power Purchase Agreements, PPA). Selskapet opplyste om kontraktene flere steder i årsrapporten. I regnskapet opplyste selskapet at det regnskapsførte kontraktene som til «eget bruk» (dvs. «off balance» og ikke som et derivat iht. IFRS 9). Selskapet opplyste i noter om hovedkarakteristikkene til kontraktene, som antall, land, starttidspunkt, om de var fastpris eller indeksert og volum av kjøpsforpliktelsene.

Finanstilsynet aksepterte at kontraktene ble regnskapsført som til «eget bruk». Volumet i kontraktene var betydelig lavere enn selskapets energiforbruk, og selskapet forbrukte alltid elektrisiteten som ble levert under kontraktene. Kontraktene tillot ikke, og det hadde aldri vært nettooppgjør eller videresalg av elektrisitet og det var ikke planer om det i fremtiden. Finanstilsynet noterte også at disse kontraktsforpliktelsene avvik betydelig fra de kontraktene som det var mulig å gjøre opp netto i kontanter som analysert av IFRIC i juni 2023.

Finanstilsynet konkluderte også at det ikke forelå kontroll iht. IFRS 10, felles kontroll iht. IFRS 11 eller lease iht. IFRS 16. For spørsmålet om kontroll noterte finanstilsynet at ingen av PPAen var inkludert i strukturerte enheter eller corporate wrappers, selskapet var ikke aksjonær i noen av produsentene og hadde ikke rett til noe variabelt vederlag eller mulighet til å påvirke avkastningen til produsentene. Det var ingen kontraktsmessige arrangement mellom selskapet og produsentene som angitt i IFRS 11.5(b) og B2-B4. PPAene var ikke linket til spesifikke eiendeler og selskapet kjøpte bare en liten del av elektrisiteten til produsentene, så PPAene kom ikke inn under definisjonen av lease. 

Et selskap sikret en høyst sannsynlig utsedelse av fastrentegjeld om seks måneder med en rentebytteavtale med fremtidig start. Finanstilsynet påpekte en rekke mangler og inkonsistenser i noteinformasjonen om kontantstrømsikring og sikringsstrategi.

Et selskap hadde per 31.12.2021 innregnet bruksretteiendeler som utgjorde mer enn 10 % av sum eiendeler. I 2021 hadde selskapet solgt sitt tidligere hovedkvarter og inngått avtale om leie av nytt hovedkvarter. Denne leieavtalen utgjorde mer enn 90 % av bruksretteiendelene i balansen. Selskapet opplyste i årsregnskapet ikke om tilgang av bruksretteiendeler eller total kontantstrøm for lease, som krevd av hhv IFRS 16.53(h) og (g), da det mente det ikke var vesentlig og at brukerne fikk tilstrekkelig annen informasjon om leieforholdene.

Finanstilsynet var uenig i dette og krevde at selskapet ga informasjon iht 16.53(g) og (h). Finanstilsynet refererte også til Basis for Conclusions (BC) til IFRS 16, og påpekte at ved å ikke opplyse begge beløpene ga utstederen ingen informasjon som ville gjøre det mulig for brukere å sammenligne investeringer i leide og eide eiendeler (BC217(e)) og heller ikke nyttig informasjon om utbetalinger fra leiekontrakter som brukere av regnskapet vil trenge for å estimere fremtidige leiebetalinger (BC217(d)).