Globaliseringen står for fall i en stadig mer polarisert verden

De siste tiårene har globale forsyningskjeder, spesialisering og produksjon i lavkostland drevet frem velstandsutvikling og globalisering over hele kloden. Men både stormaktsrivalisering, handelskrig mellom USA og Kina, pandemi og nå sist krigen i Ukraina tvinger politikere og bedriftsledere til å tenke nytt. Eksempelvis går diskusjonen i mange norske styrerom og ledergrupper på om forsyningskjedene skal flyttes fra Kina til geopolitisk tryggere havner. De geopolitiske vurderingene blir stadig viktigere for en rekke bedrifter, og noen av globaliseringens trosartikler slik som at effektivisering og kostnadsreduksjon er det eneste saliggjørende har i økende grad blitt, om ikke erstattet så i alle fall komplementert, av økt vektlegging av sikkerhet, beredskap og forutsigbarhet.

Fra just-in-time til just-in-case

Flere vestlige bedrifter, især innen teknologikrevende industrier, vil i økende grad flytte forsyningskjedene sine nærmere hjem, nærmere markedene eller til mer vennligsinnede land, og går i økende grad fra å ha en «Just-in-time»-tankegang til å ha en «just-in-case»-tankegang. 

Økt regionalisering vil også føre til at Europa vil bli viktigere for Norge.  

En annen urodriver er økt digitalisering.

Dagens samfunn er stadig mer avhengig av digitale løsninger og teknologi, da det både utgjør kjernen av all infrastruktur f.eks. strøm og energi, vannforsyning, betalingsløsninger m.m. samt at det er en forutsetning for det grønne skiftet. Dette representerer udiskutabelt en voldsom effektiviseringsgevinst, men det har samtidig økt sårbarheten vår. Cybersikkerhet var på agendaen også før Ukrainakrigen, men med krigen er det mer aktuelt enn noen gang ved at samfunnskritisk infrastruktur har blitt militære mål, og dette har også vist at god beredskap handler om mer enn store lagre av mat og medisiner. Hybrid krigføring med sitt arsenal av ulike virkemidler bidrar til å gjøre skillet mellom krig og fred mer flytende.

På tross av at antall vellykkede cyberangrep mot norske virksomheter er rapportert å ha gått ned i første halvdel av 2022, er det grunn til å forvente at cyberangrep fra andre nasjoner vil øke i tiden fremover. Typiske mål vil da være organisasjoner og selskaper som er del av Norges kritiske samfunnsinfrastruktur, og det vil være få, om i det hele tatt noen, virksomheter som vil ha kapasitet til å stå imot cyberangrep fra en statlig aktør. 

Tettere og mer effektivt samarbeid 

I tur fordrer dette både mer effektivt og tettere samarbeid med myndighetene. Men myndighetenes beste bidrag for å øke cybersikkerheten vil være å jobbe forebyggende på tvers av sektorer. 

Det er tegn på at dialogen mellom myndigheter og næringslivet på dette feltet er for preget av dugnadsånd. Dialogen gjennom både pandemien og krigen i Ukraina har vært god, men det eksisterer et behov for mer planmessighet på cyberfeltet. Et tryggere Norge vil altså bygges om samarbeidet mellom næringslivet og myndighetene blir tettere på cyberområdet.

Heller ikke energisikkerhet kan tas for gitt.

Ukrainakrigen, og den medfølgende russiske bruken av gass som våpen sjokkerte europeiske land på samme tid som det tydeliggjorde for alle at stabil og pålitelig tilgang til energi ikke er noe som kan tas for gitt. Krigen viste også at mange europeiske land fortsatt er veldig avhengige av fossilt brensel. 

Den umiddelbare konsekvensen av strupingen var at energiprisene skjøt fart og at europeiske land gjorde det de kunne for å erstatte russisk gass med gass fra Norge og Midtøsten, og eksempelvis Tyskland gjenåpnet kullkraftverk. 

Et dytt i grønn retning? 

Kan en av konsekvensene av Ukrainakrigen på lengre sikt paradoksalt nok være å dytte europeiske land i en grønnere retning? Avhengigheten av russisk gass har vist seg å være et sikkerhetspolitisk problem, og det blir åpenbart for de fleste at den eneste varige løsningen vil være å sette fart på det grønne skiftet i energitilgangen. EUs grønne giv har økt farten etter utbruddet av krigen, og med høyere energipriser vil fornybare energikilder som vind og solenergi bli mer konkurransedyktige. 

Avhengigheten av fossile energikilder vil vedvare en god stund fremover, og de fleste land ligger langt bak Paris-målene. Likevel er det tegn til lyspunkter. I en IEA-rapport spådde de at mesteparten av veksten i energiinvesteringene i 2022 ville komme fra investeringer i ren energi1 , og investeringene i fornybare energikilder er ventet å øke i tiden fremover, noe som gir håp for det grønne skiftet.

Vi tror at vi fremover vil se en mer polarisert verden i større grad delt etter verdivalg og styresett, og hvor regionalisering i større grad overtar for globaliseringen vi har kjent til de siste tiårene, noe som igjen vil få store konsekvenser.

Samtidig står Norge, med oljeformuen og velferdsstaten vår, i en særstilling, men fremover blir næringslivets og myndighetenes viktigste jobb å sørge for at vi makter å omstille oss og forblir konkurransedyktige. Norge vil være godt rustet for utrolige tider om man lykkes på disse punktene.