Ytterligere innstramming av fradragsretten for MVA på transaksjonskostnader Ytterligere innstramming av fradragsretten for MVA på transaksjonskostnader Ytterligere innstramming av fradragsretten for MVA på transaksjonskostnader

Skrevet av Hans Martin Asheim og Oddgeir Kjørsvik

I forbindelse med innføringen av ny Skatteklagenemnd, skjedde det en viktig endring. Tidligere kunne Finansdepartementet overprøve avgjørelser fra Klagenemnda for Merverdiavgift ved et kontorvedtak. Denne muligheten ble stengt, og Finansdepartementet må nå gå til søksmål mot nemnda.  

Selv om det kan fremstå som litt eiendommelig at staten v/Finansdepartementet saksøker staten v/Skatteklagenemnda, bemerker vi at dette er en rettssikkerhetsgaranti, som sikrer en bedre behandling enn de tidligere kontorvedtakene om overprøving. 

Saken gjelder fem vedtak i Skatteklagenemnda. Det første vedtaket gjelder Siemens AS. I 2010 solgte Siemens sitt hovedkontor i Oslo, og inngikk samtidig en avtale om å leie et nybygg på samme tomt.

De fire andre sakene gjelder eiendomsselskap som avviklet sin avgiftspliktige utleievirksomhet og solgte bygget virksomheten var drevet i. Felles for alle sakene var at det aktuelle bygget hadde vært et driftsmiddel i avgiftspliktig virksomhet frem til det ble solgt.

Skatteklagenemnda fattet vedtak i disse fem sakene i 2018, og aksepterte fradragsrett for transaksjonskostnadene. Begrunnelsen var i det store og hele identisk i de fem sakene; bygget hadde vært en essensiell innsatsfaktor i avgiftspliktig virksomhet, og det var derfor riktig å gi fradrag for kostnader ved salg av bygget.

Finansdepartementet tok deretter ut søksmål mot Skatteklagenemnda, med krav om at nemndas vedtak ble kjent ugyldige.

Høyesterett tar utgangspunkt i den generelle fradragsregelen i merverdiavgiftsloven § 8-1, som sier at en virksomhet har fradrag for varer og tjenester "til bruk" i den avgiftspliktige virksomheten.

Nemndas syn her var at når bygget hadde vært brukt innenfor avgiftspliktig virksomhet, var det naturlig at kostnader til avvikling (salget) også var fradragsberettiget. Høyesterett var ikke enig i dette.

Høyesteretts vurdering synes å gå mer konkret inn på transaksjonens konkrete verdi for virksomheten. Her ser vi at Høyesterett tar utgangspunkt i RT2021.432 (Elkjøp). I denne saken ønsket Elkjøp å utvide sin butikk A. For å ha tilstrekkelig plass måtte de overta nabotomten, B, hvor det lå en privatbolig. Elkjøp bygde da et hus på tomt C, og byttet dette mot B.

Oppføring av privatboliger er ikke fradragsberettiget. I denne saken fant imidlertid Høyesterett at for Elkjøp sin del var det nødvendig å overta B for å kunne utvide butikken. Anskaffelsen av bolig var derfor en naturlig kostnad for den videre virksomheten, og Elkjøp fikk fradrag.

Vi ser at Høyesterett gjør en lignende vurdering i den nyeste saken. For Siemens sin del, påpeker Høyesterett at beslutningen om å selge det gamle bygget og leie nye lokaler, synes å være motivert av bedriftsøkonomiske hensyn, der hovedformålet var å realisere verdien av tomten.

Høyesterett åpner for at kostnader knyttet til å skaffe nye lokaler kan være fradragsberettiget, men konkluderer med at transaksjonen først og fremst var økonomisk motivert.

For de fire andre sakene viser Høyesterett til at salget skjedde som et ledd i en avvikling. Transaksjonene var derfor ikke relevante for fremtidig drift, ettersom driften opphørte når eiendommene ble solgt.

Høyesterett slår altså fast at et bygg har vært brukt i avgiftspliktig virksomhet vil i seg selv ikke utløse fradragsrett for salgskostnader. Transaksjonen må, slik tilfellet var i Elkjøp, ha en relevans for fremtidig drift.

Dersom denne relevansen ikke kan påvises må man falle tilbake på hovedregelen; salg av fast eiendom er unntatt MVA og det er da ikke fradragsrett for MVA på påløpte kostnader.

Denne saken er den foreløpig siste i en rekke saker de siste årene, hvor Skatteetaten har forfektet en snever mulighet for fradrag for transaksjonskostnader ved kjøp og salg av fast eiendom og/eller aksjer.

Saken slår fast at det ikke er fradrag for salg av bygg som har vært brukt som driftsmiddel i, eller selve forutsetningen for, avgiftspliktig virksomhet. Fradragsrett i slike tilfeller må bygges på, som i Elkjøp, at transaksjonen har en tilknytning til videre virksomhet.

Fra vårt ståsted fremstår det som naturlig at avviklingskostnader, herunder salg, er en aktivitet som må tilordnes den tidligere virksomheten. Dette synes å være mest i tråd med annen rettspraksis. Det har blant annet vært saker knyttet til opprydding av industritomter i forbindelse med boligbygging, hvor domstolene konkret vurderer om oppryddingen skal anses som en forlengelse/avvikling av industrivirksomheten, eller som en forberedelse til boligbygging, noe som igjen får følger for fradragsmulighetene.

Skatteklagenemnda hadde også samme tilnærming; avvikling og salg er en naturlig del av den foregående avgiftspliktige aktiviteten. Vi registrerer dog at Høyesterett ikke er enig i denne vinklingen.

Siden 2015 har vi sett flere innstramminger av adgangen til MVA-fradrag for transaksjonskostnader. Det at praktiseringen av regelverket endres, er i seg selv ikke så uvanlig, men vi finner grunn til å stille spørsmål ved er måten det skjer på.

Gjennom store deler av 2000-tallet har Skatteetaten avgitt flere uttalelser og fattet vedtak som åpner for fradrag for transaksjonskostnader. Blant annet ble det i 2002 lagt til grunn at et selskap vil ha fradragsrett for anskaffelser til bruk ved salg av fast eiendom som har vært benyttet i avgiftspliktig virksomhet, altså stikk i strid med det som ble argumenter for Høyesterett i denne siste saken.

Fra 2015 ser vi flere saker hvor Skatteetaten synes å argumentere for en snever adgang for å fradragsføre MVA på transaksjonskostnader, både for fast eiendom og for aksjer. 

Fra vår side er fremgangsmåten betenkelig. Ingen kan nekte Skatteetaten å revurdere sine standpunkt, men fra vår side savner vi en overordnet gjennomgang av disse viktige spørsmålene. Fremgangsmåten nå synes å være å kjøre enkeltsaker for domstolene, og deretter justere eller trekke tilbake tidligere uttalelser ut fra hva Høyesterett mener i den enkelte sak.

Vi anser denne fremgangsmåten både uoversiktlig og uforutsigbar. I tillegg tar det lang tid å få de nødvendige avklaringer.  I denne konkrete saken fattet nemnda sine vedtak i 2018, og det tok tre år før Høyesterett ga sitt syn på saken. I mellomtiden har det hersket stor usikkerhet omkring fradragsretten for disse kostnadene.

Vi registrerer og at staten tidvis har argumentert for tilleggsskatt for selskap som har krevd fradrag i tråd med eldre uttalelser. Begrunnelsen da har vært at den private part burde forstått at etatens praksis var "uklar" og ut fra dette burde undersøkt fradragsretten nærmere. Vi kan være enig i at praksis tidvis har vært uklar, men er av den klare oppfatning at dette er noe Skatteetaten må ta ansvar for selv, ikke den private part.

Når det gjelder situasjonen i dag, må en legge til grunn at det kun unntaksvis er fradragsrett for transaksjonskostnader knyttet til kjøp og salg av eiendom og/eller aksjer. Selv om Høyesterett åpner for fradrag i enkelttilfeller synes dette å være et unntak, hovedregelen er at det ikke gis fradrag.

Ut fra dette er det grunn til å forvente at Skatteetaten nå kan gi en mer utfyllende gjennomgang av spørsmålet, slik at næringslivet for fremtiden kan innrette seg i tråd med forventningene.