Vindkraft er en relativt ung bransje i Norge. På grunn av gunstige naturgitte forutsetninger bør næringen ha muligheter for vekst i Norge.

Frem til ganske nylig har vindkraftprosjekter vært avhengige av offentlig støtte for å være bedriftsøkonomisk lønnsomme. Først nå opplever bransjen at prosjektene er lønnsomme også uten slik offentlig støtte. Dette skyldes flere årsaker, men teknologisk utvikling som medfører økt utnyttelsesgrad til lavere investeringskostnader trekkes gjerne frem som en avgjørende årsak. Ifølge media er interessen fra investorer som vil satse på vindkraft større enn noen sinne – vi opplever også økt interesse, særlig fra utenlandske investorer.

Skattemessige rammevilkår har vært, og er, benyttet som virkemiddel for å legge til grunn for en næring i vekst, hvilket er nødvendig for det grønne skiftet som Norge har forpliktet seg til, bl.a. gjennom Paris-avtalen

Vi vil i det følgende drøfte noen skattemessige problemstillinger som treffer vindkraftbransjen.

I utgangspunktet skal driftsmidler i vindparker allokeres til de "vanlige" avskrivningsgruppene, hvilket medfører at det må foretas en allokering av investeringskostnader mellom:

• Gir, rotor, generator og styringsutstyr – saldogruppe d (20 % årlig avskrivning)
• Tårn, anlegg og bygninger – saldogruppe h (4 % årlig avskrivning)
• Transformator og ledninger for oppkobling til kraftnettet – saldogruppe g (5 % årlig avskrivning)
• Ikke avskrivbare driftsmidler; grunn, vei mv.

En spesialbestemmelse i skatteloven § 14-51 innebærer imidlertid at driftsmidler i vindkraftverk fortiden avskrives lineært med like store beløp over fem år. De gunstige avskrivningsreglene gjelder for driftsmidler ervervet fra og med 19. juni 2015 til og med inntektsåret 2021 når arbeid på prosjektet ikke er påbegynt før 19. juni 2015. Regelen har sammenheng med det svensk-norske el-sertifikatmarkedet, og formålet er å sikre at avskrivingsreglene ikke skal være avgjørende for om vindkraftverk blir lokalisert i Sverige eller Norge. De gunstige avskrivningsreglene vil bli avviklet etter utgangen av 2021, når godkjenningsordningen for norske el-sertifikatanlegg utløper. Etter dette tidspunktet vil nye investeringer i vindkraft igjen være omfattet av de ordinære avskrivningsreglene, likevel slik at investeringer i vindkraft til og med utgangen av 2021 vil dra nytte av de gunstige avskrivningsreglene til og med 2026.

Veier er som hovedregel ikke avskrivbare, men det kan etter ligningspraksis (Skatte-ABC 2018, pt. 16.32) stille seg annerledes ved anlegg av veier i forbindelse med tidsbegrenset konsesjon med hjemfallsrett. I kontorvedtak av 2013-097KV publisert i Utv. 2018 s. 850 kom Sentralskattekontoret for storbedrifter til at veianlegg ikke var avskrivbart i et tilfelle der hvor det forelå en tidsbegrenset konsesjon uten hjemfall. Vedtaket er påklaget.

Det er vanskelig å se hvorfor resultatet skal være forskjellig i tilfellene med og uten hjemfallsrett, all den tid anleggsveier er en del av anlegget, og anlegget som sådan er undergitt en tidsbegrenset konsesjon, særlig når området skal tilbakestilles til opprinnelig stand ved konsesjonens utløp. Det fremstår etter vårt syn til dels urimelig og lite gjennomtenkt at kostprisen først skal komme til fradrag etter at anleggsveiene er fjernet.
Kostnadene ved fjerning/tilbakestillelse vil i utgangspunktet være fradragsberettigede, men genererer typisk underskudd fordi de påløper på et tidspunkt hvor virksomheten er under avvikling eller avviklet. Anvendelsen av slikt underskudd er underlagt restriksjoner, som i ytterste konsekvens kan medføre at skattefradrag ikke blir innrømmet.

Der avskrivbare anlegg og driftsmidler, som f.eks. kabelgrøfter mv. etableres sammen med veier som ikke er avskrivbare, må det formodentlig skje en fordeling av kostpris mellom avskrivbare og ikke-avskrivbare investeringer.

Investeringstilskudd i forbindelse med utbygging er i alminnelighet skattepliktige, og offentlige tilskudd f.eks. fra Enova beskattes gjennom reduksjon av kostpris og avskrivningsgrunnlag.

Eiendomsskatt er en kommunal skatt, og skattesatsen varierer mellom 2 og 7 promille. Etter eiendomsskatteloven § 3 kan kommunen skrive ut eiendomsskatt bl.a. på "verk og bruk", og et vindkraftanlegg vil vanligvis være omfattet av begrepet. Etter en lovendring som har virkning fra og med eiendomsskatteåret 2019 vil det ikke lenger være anledning til å skrive ut eiendomsskatt for "verk og bruk". Bakgrunnen er et politisk ønske om at produksjonsutstyr og produksjonsinstallasjoner fritas for eiendomsskatt. Vindmøller er imidlertid uttrykkelig unntatt, delvis etter ønske fra bransjen selv, og vil fortsatt være gjenstand for eiendomsskatt. Bakgrunnen for bransjens standpunkt er at de ønsker å sikre velvilje fra vertskommunene for å legge til rette for fremtidige investeringer.

Eiendomsskattegrunnlaget skal i utgangspunktet takseres til alminnelig omsetningsverdi. Verdsettelse av industrielle anlegg som vindmøller og vindmølleparker skal ifølge rettspraksis skje til substansverdi, og denne verdsettelsesmetoden er fra og med 1. januar 2019 kodifisert, jf. ny § 8 A-2 annet ledd i eiendomsskatteloven.
Verdsettelse til substansverdi innebærer at det er eiendommens objektive verdi som er målet, og substansverdien sammenfaller ikke med et konkret salgsvederlag, jf. Rt. 2011 side 51 Sydvaranger. Den objektive verdien skal basere seg på en beregning av teknisk verdi, og settes normalt til hva det ville koste å etablere det samme anlegget i dag, med fradrag for slit, elde og eventuell utidsmessighet, gjerne med bruk av sjablonger. Subjektive forhold, som eierens disposisjoner skal holdes utenom.

Investeringstilskudd f.eks. fra Enova reiser særlige spørsmål. Det kan argumenteres for at investerte kostnader ikke gir et rettvisende bilde på en vindmøllepark sin alminnelige omsetningsverdi når det kan dokumenteres at parken ikke ville vært bygget uten slik støtte. Dersom anvendelse av substansverdimetoden innebærer at investeringstilskudd ikke skal trekkes ut, slik at brutto investeringskostnader er utgangspunktet, vil grunnlaget for beskatning i et slik eksempel potensielt være høyere enn alminnelig omsetningsverdi. Etter vår oppfatning bør da en annen verdsettelsesmetode vurderes benyttet. Dette kan det være åpning for i ny § 8 A-2 annet ledd i eiendomsskatteloven som riktignok kodifiserer substansverdimetoden for vindkraftverk, men som likevel gir anvisning på at avkastningsverdi kan benyttes "når det gir best uttrykk for verdet".

Vi er kjent med varierende praksis knyttet til håndteringen av byggelånsrenter. Noen kommuner medregner slike renter når eiendomsskattetaksten skal fastsettes. Dette kan etter vår oppfatning vanskelig være riktig, all den tid byggelånsrenter, og nivået på disse, vil avhenge av eierens subjektive forhold. Slike renter gir ikke et godt uttrykk for eiendommens objektive/tekniske verdi.

Det er mye rettspraksis knyttet til verdsettelse av industrielle anlegg. Det verserer også administrative klager blant annet om hva som er relevante etableringskostnader å ta hensyn til, og om beregningen av de ulike sjablonger og reduksjonsfaktorer. Det er ikke overraskende om noen av tvistene vil ende opp i retten. Vindmølleteknologien utvikler seg raskt, og det kan medføre et ikke ubetydelig fradrag for utidsmessighet. Om f.eks. en turbin må anses som utdatert, vil dette klart påvirke eiendommens verdi. Utidsmessighet er en reduksjonsfaktor vi ofte erfarer at det ikke innrømmes tilstrekkelig fradrag for ved fastsettelse av eiendomsskattetakster.

Eiendommen verdsettes ved takst utført av oppnevnte takstmenn i utgangspunktet hvert tiende år. For en vindmøllepark under bygging hvor eiendommen gjennomgår store forandringer i løpet av noen få år, vil imidlertid kommunen ofte taksere dette årlig inntil anlegget er ferdig og tiårsperioden begynner å løpe. 

Eiendomsskatten kan påklages innen seks uker etter utskriving. Den eiendomsskattepliktige kan påklage eiendomsskattetaksten når som helst i løpet av 10-års perioden denne gjelder for, men kun i den utstrekning taksten ikke har vært påklaget tidligere i perioden. Søksmålsfristen er seks måneder.

NVE har åpnet for 2 vindparker til havs, nærmere bestemt Utsira Nord, og enten Sørlige Nordsjø I eller II. Samtidig har Equinor uttalt at de vurderer å elektrifisere petroleumsinstallasjoner ved hjelp av vindmøller i havet (E24.no). Statkraft og Equinor har fra før av erfaring med etablering av vindparker rundt kysten av Storbritannia. Vi antar vindparker til havs kan bli et satsningsområde fremover også fordi teknologiske fremskritt har muliggjort flytende vindparker.

Fra og med 2017 er rederiskatteordningen utvidet til å omfatte vindmøllefartøyer som driver virksomhet i form av oppsetting, reparasjon, vedlikehold og demontering av vindmøller til havs, jf. skatteloven § 8-11.

Vindkraftprodusenter vil rammes av gjeldende rentebegrensningsregler på lik linje med de fleste andre selskaper og bransjer. Regelen innebærer at fradrag for renter betalt til nærstående (typisk konserninterne renter), er begrenset til en fradragsramme lik 25 % av skattemessig EBITDA forutsatt at netto rentekostnader overstiger et terskelbeløp på kr 5 mill. per selskap.

Reglene vil til en viss grad motvirke effekten av gunstige avskrivningsregler ettersom et eventuelt inntektstillegg som følge av rentebegrensning i visse tilfeller vil kunne medføre betalbar skatt også i underskuddssituasjoner. Dette vil igjen gi en negativ likviditetseffekt og kan gi negativ effekt på prosjektenes nåverdi.

Strengere regler er foreslått i statsbudsjettet for 2019 ved at også eksterne renter vil rammes av rentebegrensning for selskap i konsern. Fradragsrammen på 25 % av skattemessig EBITDA gjelder også etter disse reglene. Unntak gjøres der egenkapitalandelen i det norske selskapet, eller i den norske delen av konsernet, er lik eller tilsvarer konsernets egenkapitalandel på konsolidert nivå. Det er foreslått å sette terskelbeløpet til netto rentekostnader i Norge til kr 25 mill. Vi antar at de varslede endringene i rentebegrensningsreglene vil kunne ha en ytterligere negativ påvirkning på nåverdien av investeringene i vindkraft.

Forskjellige aktører har tatt til orde for grunnrentebeskatning av vindkraftnæringen, deriblant miljøorganisasjonen Zero. Vi registrerer at vindkraftens interesseorganisasjon Norwea ikke er umiddelbart negative til innføring av en slik grunnrenteskatt. Vi er enig i at det er for tidlig å innføre grunnrentebeskatning for næringen idet det pr. i dag ikke er noen ekstraordinær avkastning i bransjen.

En ensidig innføring av grunnrenteskatt fra norsk side vil kunne medføre en utilsiktet vridning i investeringer fra Norge til blant annet Sverige, og vil motvirke formålet med de gunstige avskrivningsreglene. Videre vil det trolig innebære at prosjekter som ville blitt realisert i dag, ikke vil bli det på grunn av en slik beskatningsmodell.
Vi antar at spørsmålet om grunnrentebeskatning av vindparker på sikt vil bli aktualisert, men tror ikke at det vil skje i nærmeste fremtid.

Det er for øvrig også verdt å merke seg at kommunenes interesseorganisasjoner igjen har tatt til orde for innføring av naturressursskatt for vindkraftprodusenter (Europower, 2018). Naturressursskatt er i utgangspunktet en skattefordelingsmekanisme idet utlignet naturressursskatt må antas å komme til fradrag i utskrevet selskapsskatt. I dag er naturressursskatt forbehold vannkraftprodusenter. Erfaringene herfra er at naturressursskatt kan ha negativ likviditetseffekt i de tilfeller der kraftprodusenten opererer med underskudd, eller ikke har tilstrekkelig skattemessig overskudd til at naturressursskatten kan motregnes alminnelig inntektsskatt.

Skattemessige incentiver er benyttet for å legge til rette for en næring i etableringsfasen, og avskrivningsreglene er i øyeblikket gunstige for vindkraftbransjen. At skip benyttet i offshore vind kan falle inn under rederiskatteordningen vil antakelig også ha en positiv effekt på nåverdien av disse prosjektene.

Det er imidlertid andre aspekter ved avskrivningsreglene, spesielt manglende avskrivning av veier mv, samt øvrige foreslåtte regler som vil kunne ha motsatt effekt, særlig rentebegrensningsreglene og eventuell innføring av grunnrenteskatt.

Skattereglene bør utformes slik at de ikke får den effekten at prosjekter man har ønsket å legge til rette for ved bruk av skattemessige incentivordninger likevel ikke blir gjennomført.