Tvangsarbeidsforordningen: Nye produktkrav fra 2027

EUs nye tvangsarbeidsforordning kan få direkte konsekvenser for virksomheters adgang til det europeiske markedet. Fra desember 2027 kan produkter som kobles til tvangsarbeid holdes tilbake ved grensen eller fjernes fra markedet. For norske virksomheter blir innsikt i leverandørkjeden viktigere enn noen gang. 

Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er omtrent 27 millioner mennesker fanget i tvangsarbeid. Tvangsarbeid er definert i ILO-konvensjon 29, artikkel 2 som «alt arbeide eller enhver tjeneste som forlanges av noen under trussel om straff og til hvilket arbeide eller tjeneste vedkommende personer ikke frivillig har tilbudt seg».

EUs nye forordning mot tvangsarbeid plasserer et skjerpet ansvar på næringslivet.

Tvangsarbeidsforordningen trer i kraft i EU 14. desember 2027 og fastsetter at produkter som helt eller delvis er fremstilt ved bruk av tvangsarbeid ikke kan introduseres til eller eksporteres fra EU-markedet. Forordningen omfatter alle varer, uansett bransje og opprinnelsesland, og alle økonomiske aktører som opererer i det europeiske markedet, uavhengig av størrelse på virksomheten og hvorvidt virksomheten er registrert i EU.

Regjeringen besluttet i juli 2026 at Norge skal innføre forbudet og at lovarbeidet er i gang.

Bakgrunnen for dette var blant annet at USA innførte straffetoll mot en rekke handelspartnere, inkludert Norge, med påstander om at manglende kontroll med tvangsarbeid i globale leverandørkjeder skaper urettferdig konkurranse for amerikanske virksomheter.

Myndighetenes undersøkelser vil ta utgangspunkt i bransjer med høy risiko. For norske innkjøpere blir det dermed viktig å etablere robuste og risikobaserte rutiner for å ettergå leverandørers potensielle tilknytning til bransjer hvor det er kjent risiko for tvangsarbeid.

Virksomheter må kunne dokumentere systematisk arbeid med å identifisere, forebygge, stanse og rette opp tvangsarbeid dersom det forekommer i leverandørkjeden.

Tvangsarbeidsforordningen inngår i en bredere utvikling mot mer omfattende regulering av leverandørkjeder, hvor forventninger om transparens, sporbarhet og dokumentert risikostyring blir sentrale forutsetninger for markedsadgang. Sammen med regelverk som EUs avskogingsforordning (EUDR) og emballasjeforordningen (PPWR), reflekterer den et tydelig skifte fra frivillige standarder til mer håndhevbare krav, hvor manglende etterlevelse kan få direkte konsekvenser for virksomheters tilgang til markedet.

Tvangsarbeidsforordningen bygger på etablerte rammeverk som FNs veiledende prinsipper, OECDs retningslinjer og ILOs kjernekonvensjoner, og gir med dette virksomheter som allerede har etablert rutiner for aktsomhetsvurderinger et godt utgangspunkt for etterlevelse.

Samtidig går tvangsarbeidsforordningen lenger enn eksisterende lovverk.

Pliktene i åpenhetsloven knyttes til risikobaserte prosesser og rutiner for aktsomhetsvurderinger og redegjørelse av tiltak. Tvangsarbeidsforordningen gjelder imidlertid på produktnivå, og dersom myndigheter konkluderer med tvangsarbeid i produksjonsprosessen vil dette føre til sanksjoner mot produktet.

Nasjonale tilsynsmyndigheter gis omfattende fullmakter og vil i sine undersøkelser kunne kreve konkrete bevis på at selskaper har kunnskap om arbeidsforhold i leverandørkjeden og har iverksatt effektive tiltak for å håndtere eventuell risiko for tvangsarbeid.

Tvangsarbeidsforordningen vil bli håndhevet gjennom en risikobasert undersøkelsesmodell utført av nasjonale tilsynsmyndigheter. Myndighetenes undersøkelser vil prioritere produkter, sektorer og geografiske områder hvor risikoen for tvangsarbeid vurderes som størst.

Dersom tilsynsmyndigheten konkluderer med at et produkt helt eller delvis er produsert med tvangsarbeid skal det fattes vedtak om:

• Forbud mot å plassere produktene på markedet
• Inndragning dersom produktene allerede er på markedet
• Hva som skal skje med produktene, for eksempel destruksjon eller tilbakeholdelse

Aktører som ikke etterlever kravene, særlig ved gjentakende overtredelser, kan ilegges økonomiske sanksjoner.

Virksomheter som kan dokumentere målrettede og effektive aktsomhetsvurderinger vil ha et bedre utgangspunkt for å unngå kontroll og sanksjoner. Vår anbefaling er at norske virksomheter fokuserer på følgende områder:

• Kartlegg risiko og styrk klagemekanismer og varslingsmuligheter: Identifiser høyrisikosoner basert på geografi, sektor og arbeidsform.
• Etabler eller styrk klagemekanismer og varsling som kan være informasjonskilder som bidrar til å avdekke skjulte risikoforhold.
• Øk sporbarheten i leverandørkjeden: fokuser på høyrisikosoner og høyrisikoprodukter, samt leverandørinformasjon utover førsteledd. Tvangsarbeidsforordningen krever innsikt og sporbarhet utover førsteleddet i leverandørkjeden.
• Etabler prosesser for oppfølging og gjenoppretting: virksomheter burde ha et avklart forhold til hvordan funn av tvangsarbeid skal håndteres i praksis. I sine undersøkelser kan myndighetene legge vekt på hvilke tiltak som er iverksatt for å stanse og rette opp risikoforholdene, ikke bare om risikoen er identifisert.
• Sett av nødvendige ressurser og bygg kompetanse hos nøkkelpersonell: Effektiv oppfølging av avtaler i praksis er avgjørende for faktisk å avdekke og håndtere risikoforhold i tide.
• Oppdater styring og beredskap: Tilpass eksisterende rutiner for aktsomhetsvurderinger og klagemekanismer. Etabler tydelige eskaleringslinjer og vær forberedt på å dokumentere at prosessene fungerer i praksis ved et tilsyn.