Akvakultur og tillatelser

• Kompleksiteten i næringsreguleringen er stor fordi det må tas hensyn til krevende miljømessige og biologiske aspekter ved tildelingene og hensiktsmessig utnyttelse av areal. De fleste landene, Norge inkludert, har omfattende tildelingsregimer med flere myndigheter involvert. Det er en stor utfordring for næringen og for at næringen skal ha en bærekraftig vekst, er det viktig å tilrettelegge for effektiv forvaltning.
• Det norske regelverket skiller seg ut ved at vi har mange ulike tillatelsestyper for akvakultur av laks, ørret og regnbueørret, mens de fleste andre land kun har én type tillatelse for marin fisk.
• Alle de undersøkte landene stiller krav om tillatelse for å drive med akvakultur, og den mest vanlige reguleringsmetoden er avgrensning i maksimalt tillatt biomasse (MTB). Landene som ikke har avgrenset i MTB har krav til oppfølging av blant annet miljøpåvirkning fra akvakultur når tillatelsen er i drift.
• Akvakulturtillatelser kan normalt fritt overdras, selv om det kan kreve registrering eller godkjenning fra myndighetene. Stort sett er det åpent for utenlandsk eierskap, så lenge alminnelige betingelser for etablering av virksomhet i landet er oppfylt. Kun Chile og Færøyene har særlige restriksjoner knyttet til eierskap av tillatelsene. Flere av landene, inkludert Norge, har restriksjoner som gjelder utleie.
• Norge er det eneste landet som ikke tidsbegrenser tillatelsene, men også det eneste som krever vederlag ved nytildeling eller kjøp av ordinære tillatelser. Tilbakemeldinger viser at akvakulturtillatelser på verdensbasis er enkle å fornye og forlenge eller erverve ved nytildeling. Norge er derfor i en særstilling på dette området.

– At forvaltningen er kompleks er ikke et særnorsk fenomen. Tilbakemeldinger fra flere av landene viser at det for tiden pågår utvikling og oppdatering av eget reguleringsregime, sier Bernt Bjørnsen Magnus.