Under IFRS 9, fremkommer et krav om endrede regler for beregning av forventede tap. I ny modell skal bankene gjøre beregninger basert på konseptet om et forventet kredittap (ECL - Expected Credit Loss) som starter ved opprettelse av et engasjement (første rapporteringstidspunkt), mot dagens modell som baserer seg på faktiske inntrufne tapsrelaterte hendelser. Bakgrunnen ligger til dels i en oppfatning at dagens tapsavsetninger kan være for lite og for sent, en oppfatning mange satt igjen med i kjølvannet av finanskrisen i 2008.

Bankene må utvikle, teste, implementere og vurdere effektene av IFRS 9, og er forventet å gjøre henvisninger til disse i årsregnskapet for 2016 samt delårsregnskapene i 2017. Ikrafttredelse er satt til 1. januar 2018 for noterte foretak og Finanstilsynet fremmet 1 januar 2019 for de unoterte foretak.

En studie utført av EBA utgitt 10 november 2016, fant at tapsavsetninger økte i gjennomsnitt med 18 % under IFRS 9 og med 30 % for de mindre bankene (EU målestokk). Ren kjernekapitaldekning ble i snitt redusert med 59 basis punkter og med 75 basis punkter for de mindre bankene, som følge av redusert opptjent egenkapital.

Samtidig er det rimelig å gjøre en antagelse at effekter opplevd av EU-banker ikke nødvendigvis kan oversettes til norske banker. Mye vil være avhengig av en bank sitt nåværende forhold til nedskrivninger og deres kompleksitet og størrelse. Dersom banken historisk og nåværende bærer et konservativt preg i sine gruppenedskrivninger, er det mindre sannsynlig at overgangen fra IAS39 til IFRS 9 vil slå hardt ut i bankens kapitaldekningsoppgaver.

Det foreligger videre et estimat at banker som har store andeler usikrede engasjementer i sine porteføljer vil kunne oppleve en noe sterkere negativ effekt. Usikret engasjementer vil følgelig ha en høy LGD som samlet øker tapsavsetningen. For slike banker vil PD satsene og de forutsetninger man legger til grunn for makroøkonomiske forhold være enda mer sentrale.

Dersom en bank estimerer økte tapsavsetninger som følge av IFRS 9 implementering bør dette inkluderes i de årlige ICAAP prosesser der kapitalplaner er essensielle. Ved økte tapsavsetninger reduseres følgelig de regnskapsmessige resultater før skatt, som for mange finansielle institusjoner dels fungerer som en sentral kilde til ren kjernekapital.

Som følge av nytt konsept for beregning av forventet tap foreligger det et behov for å utvikle nye eller justere eksisterende modeller for bankene. IRB-bankene har allerede gode rutiner og prosesser for å utvikle og vedlikeholde eksempelvis PD, LGD og EAD modeller som samlet gir estimater for forventet tap, og vil således kunne dra fordeler av dette.

Dog må disse justeres i selve håndteringen da IFRS 9 innfører en 3-stegs tapsvurderingsmodell, mot dagens 1 punkts PD modell. Standardbanker har ikke nødvendigvis slike modeller på plass og vil kunne oppleve betydelige kostnader relatert til utvikling, implementering og vedlikehold.  

Relevante temaer, herunder; utvikling, validering, roller, prosesser, styring og kontroll må forankres i internt rammeverk og løpende måles og rapporteres. Finanstilsyn kan og vil be om dokumenterte begrunnelser for hvorfor valgte beregningsmetoder er benyttet for hvilke porteføljer/kundegrupperinger og hvordan disse er sikret, vedlikeholdt og løpende rapportert på i bankene.

Videre er det antatt at IRB-bankene vil kunne oppleve fordeler da de har spillerom til å håndtere deler av overskytende regnskapsmessige nedskrivninger i sin tilleggskapital (Tier 2). Dersom en IRB-bank har beregnet mer ECL enn de totale regnskapsmessige nedskrivninger, kan de plassere differansen opp til tilsvarende 0,6 % av beregningsgrunnlaget (RWA - Risk Weighted Asset) i tilleggskapitalen i bankens kapitaldekningsberegning. Med estimerte økte tapsavsetninger av IFRS 9 vil denne justeringen bidra til å redusere effekten. Norske standardbanker har ingen slik justeringseffekt, og vil kunne oppleve en større relativ negative effekt på kapitaldekningen dersom tapsavsetningen øker betraktelig under IFRS 9.

Baselkomiteen publiserte i oktober 2016 to høringsnotater om potensielle justeringer i kapitaldeknings regelverket. Disse omhandler forslag til overgangsregler for nye regler for tapsnedskrivninger. I november 2016 kom
EU-kommisjonen med forslag om å gradvis fase inn effekten av de nye tapsnedskrivningsreglene over en fem års periode.

Den 16. januar publiserte Finanstilsynet og Norges Bank deres samlede svar på høringsrunden til Baselkomiteen. De ytrer blant annet et ønske om et forent rammeverk som reduserer forskjellene mellom IRB og standardbankene samt at ECL modellene skal kun omhandle spesifikke nedskrivninger.

Videre er det argumentert for at det ikke ønskes tilgang for at institusjonene skal kunne oppjustere tilleggskapitalen med deler av ECL, da det vil kunne bidra til å utvanne effektene av IFRS 9. Det ytres og støtte til overgangsregler for å unngå potensielle kapitalsjokk. 

Det foreligger med andre ord prosesser blant regulatorene som forhåpentligvis vil forsøke å normalisere håndteringen mellom standardbanker og IRB-banker, samtidig som det legges til en innfasingsperiode for å unngå "big bang"-effekter.